Kunnskap er viktig i kyllingdebatten

I en kronikk i Klassekampen 21. mars om slaktekyllingproduksjonen i Norge, etterlyser tre veterinærstudenter hvilken kompetanse og hvilke holdninger som er gjennomgående i fjørfenæringen.

Med så mange faktafeil som denne kronikken er befengt med, må det være tillatt å spørre hvilken kompetanse debattantene har?

Vi kjenner igjen argumenter fra blogger og hjemmesider hvor såkalte eksperter står som forfattere.

Fjørfenæringen er foruroliget over at hjemmesiden til Norges Veterinærhøgskole ukritisk linker opp kronikken fra Klassekampen. På denne måten stiller utdanningsinstitusjonen for våre antatt fremste fagpersoner på dyrehelse og dyrevelferd, seg bak feilaktige påstander om kyllingproduksjonen.

Bakgrunnen for kronikken er Mattilsynets tilsynskampanjen om dyrevelferden i slaktekyllingproduksjonen, og med resultatene i denne rapporten mener de tre studentene å bevise at næringen står ovenfor store dyrevelferdsmessige utfordringer. Hva er så situasjonen?

Mattilsynet gjennomførte et risikobasert tilsyn, dvs. at de besøkte den fjerdedelen av næringen de mente hadde mest å forbedre. Da Mattilsynet presenterte rapporten i februar, ble det gjort et stort nummer av at 88 % av produksjonene hadde ett eller flere avvik.  Norsk Fjørfelag  er skuffet over at så mange produsenter fikk avvik og har aktivt gått ut og sagt at dette ikke er tilfredsstillende.

På den annen side. Det ble kontrollert for 18 sjekkpunkter i 152 besetninger, 2.736 sjekkpunkter totalt. Det ble funnet totalt 317 avvik. Det gir 12  % brudd. Med andre ord var det 88 % regeletterlevelse!

Vi er ikke fornøyd med 12 % brudd på dyrevelferdsbestemmelsene heller, fordi en del av regelbruddene går direkte på dyras velferd. Dyr, enten de går på to eller fire bein, skal ikke lide.

Fjørfenæringen tar tak i utfordringene. Tre av fire produsenter har de senere årene gjennomført fjørfeskoler, hvor dyrevelferd og dyrehelse er viet mye tid. De siste månedene har det vært mange møter med produsenter rundt om i landet, slik vi pleier å ha hvert år, hvor forutsetningene for god drift alltid er tema. I disse dager gjennomføres et opplegg hvor alle produsentene styrker kompetansen i hva som kan gjøres for å oppnå optimale forhold også i de utfordrende periodene med kaldt og rått vær ute, noe som er kritisk for å sikre dyrevelferden.

Kronikkforfatterne kjenner tydeligvis verken kyllingnæringen eller selve produksjonen. Feilaktig hevder de at egg importeres fra England for å klekkes ut i Norge før de daggamle kyllingene sendes ut til produsentene. Fakta er at besteforeldredyrene til norske kyllinger befinner seg enten i Norge eller i Sverige. Norge henter egg fra disse for klekking av foreldredyrene som så på norske gårdsbruk produserer rugeeggene, som klekkes ut til slaktekyllinger.

I mange år har kylling blitt fremstilt som hovedproblemet mht importen av råvarer til kraftfôret vi bruker i Norge. Helt korrekt hentes mye soya fra Sør-Amerika for å øke proteininnholdet i kraftfôret, men det ikke alle har fått med seg er at norsk storfe spiser mesteparten av dette, ca. 50 %. Fjørfe spiser drøyt 20 % av alt kraftfôret i Norge og gjerne med 60-70 % norskprodusert korn avhengig av tilgangen på fôrhvete. Vi er enige i at det er et mål med størst mulig andel av norsk råvare i kraftfôret til husdyra våre, og at det er viktig at oppfølgingen av landbruksmeldinga tilrettelegger for dette. Denne utfordringen løser man imidlertid ikke med innfallsvinkelen som legges opp til i kronikken.

I kronikken fremstilles det som at kyllingen ofte slaktes med kroniske betennelsesforandringer i blant annet buken. De reelle kassasjonstallene fra slakteriene viser at kun ca. 1 % av dyra har helsemessige lidelser og blir vraket som menneskemat.

Tre faktafeil til:

• Dyra parres naturlig.
• Det er klare regler for antall kyllinger, ut fra størrelsen, i kassene som brukes til transport.
• Det er ikke krav om mat og drikke til dyr under transport innenfor 12 timer.

Feil blir det også når forfatterne sier det virker som fjørfenæringen er mer opptatt av å produsere billig mat enn kvalitet. Butikkenes bruk av kylling som lokkemat har bidratt til at forbrukerne ”tror” at kylling er billig mat. Men det er ikke bonden som setter denne prisen. Vi hadde gjerne sett at bonden fikk bedre betalt, og at prisen i butikk gjenspeilet dette. Her er det kjedemakta som stritter imot.

Oppsummert:
Slaktekyllingproduksjon er en spesialisert og intensiv produksjon, men det betyr ikke at næringa ikke tar dyrevelferd, dyrehelse og mattrygghet på alvor. Blant annet har næringa en egen handlingsplan for dyrehelse og dyrevelferd hvor viktige utfordringer tas tak i. Næringa jobber hele tiden systematisk med helse og dyrevelferd gjennom blant annet rådgivningsapparat og i samarbeid med veterinærer med kompetanse og kunnskap om fjørfe.

Vi ønsker oss enda flere fagfolk med kompetanse i fjørfeproduksjon og bidrar gjerne til økt kunnskap om næringa på Veterinærhøgskolen og andre steder. Da kan forhåpentligvis også debattene om næringa vår baseres på helhetlige fakta, fremfor antagelser, myter og påstander.

David Koht-Norbye
Styreleder Norsk Fjørfelag