Verdens første veterinærutdanning startet i Lyon i Frankrike for 250 år siden. Initiativtaker var Claude Bourgelat. I 1761 satte den franske kongen Louis XV i gang en landbruksreform med tre viktige formål. Den skulle forebygge sykdom hos storfe, beskytte beiteland og utdanne gårdbrukere. Bourgelat fikk i oppdrag av kongen å grunnlegge en offentlig skole som underviste i behandling av husdyrsykdommer. Veterinærhøgskolen i Lyon var et faktum og de første studentene ble tatt opp i februar 1762.

Foregangsmannen Claude Bourgelat forsto verdien i samarbeidet mellom veterinærmedisin og humanmedisin, og var en tidlig forkjemper for begrepet «Én helse» (one health). «Én helse»-initiativet erkjenner nødvendigheten av at de biomedisinske disiplinene, inkludert humanmedisin og veterinærmedisin, arbeider sammen med andre bio- og miljøvitenskapelige disipliner for å fremme og forbedre folkehelsen, dyrehelsen og miljøtilstanden.

Begrepet «Én verden - én helse» ble i 2008 lansert av Food and Agriculture Organization (FAO), World Health Organization (WHO), World Organisation for Animal Health, (OIE), The United Nations Childrens's Fund (UNICEF) og The World Bank. Én helse er ment som et strategisk rammeverk for å redusere risikoen for spredning av smittsomme sykdommer mellom dyr, mennesker og miljø. Det er et faktum at 75 prosent av de infeksjonssykdommene som i dag er på frammarsj over hele verden stammer fra dyr og blant annet smitter mennesker gjennom forurenset mat og vann. Mange av de sykdomsframkallende virusene, bakteriene og parasittene finnes opprinnelig hos ville dyr. Et helt ferskt eksempel på dette er påvisningen av revens dvergbendelorm i Sverige. Hvis denne parasitten får spre seg i vår natur, må vi først koke syltetøy av skogsbær før vi trygt kan spise dem.

Båndet mellom mennesker og dyr er sterkt og levende. Vi får stadig mer forskning som viser den positive effekten hold av dyr har på menneskers mentale og fysiske helse. I en høyteknologisk verden er det fremdeles ingen som slår hunder i å lete etter savnete personer, bomber, narkotika og til og med kreft. Nesten halvparten av norske veterinærer arbeider hel eller deltid med hund, katt eller hest. Utviklingen går raskt i sports- og familiedyrmedisinen. Kompetanse og utstyr følger humanmedisinen hakk i hæl, og dyreeierne har TV og internett som oppslagsverk når de skal velge behandling for sitt dyr.

Verdens befolkning øker med seks og en halv million i måneden. Det blir en gigantisk utfordring å skaffe nok mat og nødvendige proteiner til oss alle. Samtidig er det et spørsmål hvor stor økning i antall matproduserende husdyr verden tåler sett fra et klimaperspektiv. En kraftig industrialisering og effektivisering av husdyrproduksjonen kombinert med omlegging av vårt kosthold kan bli nødvendig. Uansett løsning vil veterinærer ha en viktig rolle i dette arbeidet. Veterinærer skal med sin grunnleggende respekt for dyrs egenverdi, og rollen som dyrevelferdsadvokater sikre at det innenfor ulike produksjonsløsninger tas hensyn til dyrs helse og velferd. Veterinærmedisinen har en viktig oppgave i å utvikle mer forskningsbasert kunnskap om dyrevelferd.

I framtiden må vi trolig få mer av maten vår fra havet. Norge er allerede en ledende fiskeoppdrettsnasjon. Oppdrettslaks er landets største eksportnæring etter olje og gass. Veterinærmedisinen i Norge har derfor et spesielt ansvar for å drive forskning og utdanning innenfor feltet fiskehelse og fiskesykdommer. Å bidra til å få kontroll med disse sykdommene vil være en av den nasjonale veterinærmedisinens aller viktigste oppgaver framover.

Unge mennesker søkte den gangen som nå ny kunnskap utenfor egne lands grenser. Flittige studenter dro fra Norden til Lyon for å lære om bekjempelse av kvegpesten som herjet i Nord-Europa på den tiden. Etter fullførte studier i Lyon reiste danske Peter Christian Abildgaard hjem og opprettet i 1773 Veterinærskolen i København. En annen student fra Lyon, svenske Peter Hernquist, grunnla i 1775 den svenske veterinære skole i Skara.

Den sentrale skikkelsen i norsk veterinærhistorie er Ole Olsen Malm, han var lege og utdannet veterinær fra København, og ble en internasjonal meget anerkjent vitenskapsmann. Han kjempet i skrift, ikke minst i dagspressen, og tale for fremme av folke- og dyrehelsen i Norge, blant annet for bruk av vaksiner og var også sentral i dannelsen av det humane seruminstitutt - apropos «one Health». Malm grunnla det norske sivile veterinærvesen og det veterinærpatologiske laboratorium i Grubbegata i 1891, som senere ble til Veterinærinstituttet og flyttet til Adamstuen i 1914.

Norge utdannet sine veterinærer i Danmark, og senere i økende grad i Sverige, fram til vi fikk vår egen veterinærutdanning i 1935. Norges veterinærhøgskole er i dag et av landets mest populære utdanningssteder. Ungdommene som søker seg til veterinærstudiet er i stor grad motivert av et yrkesliv i nært samspill med dyr.

Dagens veterinærer er mer enn tradisjonelle dyrleger. Veterinærene sørger for god folkehelse ved at de gjennom sin kunnskap og sitt arbeid tar ansvar for hygienisk produksjon av mat og smitteforebygging i hele næringskjeden.


Harald Gjein, direktør ved Veterinærinstituttet
Marie Modal, president i Den Norske Veterinærforening 
Yngvild Wasteson, rektor ved Norges veterinærhøgskole